The Body Remembers
Premiere 14.05.2021
RIMI/IMIR, Stavanger
(Photographer Frenk Haak)
Produced and performed by Happy Gorilla in collaboration with Æsa Bjørk, Roar Sletteland, Thomas Bruvik, Bjørnar Nilsen and Avery Thomas Findlay. Special thanks to Iver Findlay for input and Øystein Nesheim for illustrations. Funded by FFLOB the Audio and Visual Fund, the Norwegian Arts Council and the Municipality of Bergen. Co-produced by RIMI/IMIR scenekunst (RISK) and BIT Teatergarasjen.
Skapt dels for å seire, dels for å falle,
Herre over alle ting, et bytte for alle,
Sannhetens ene dommer, feiler aldri med måte:
Verdens ære, spøk og gåte!
(Alexander Pope, Et essay om mennesket, 1734).
"Foreta en grundig kontroll av menneskets oppbygning: Hva finner du? Kjevene er bevæpnet med tenner, som ikke er annet enn tenger. Magen er ikke noe annet enn et destillasjonsapparat eller varmekammer; venene, arteriene og faktisk hele det vaskulære system er rett og slett hydrauliske rør; hjertet er en pumpe; innvollene er kun filtre og sikter; lungene er et par belger; og hva er musklene om ikke et system av kabler og tau? Og så videre" (Giorgio Baglivi, De praxi medica, 1696).
HGDC er tilbake med en nydelig installasjonsteaterforestilling om menneske, natur og teknologi. Til alle tider har de redskapene vi selv har skapt for å hanskes med naturen blitt brukt som bilder på vår egen natur. Er det mulig å pode om den grenen vi selv sitter på uten å falle ned av treet som holder oss i live?
Før Baglivi hadde filosofen Rene Descartes sammenlignet kroppen med et urverk, og etter hvert festet tanken seg om at kroppen ikke bare var mekanisk i seg selv, men også del av et større samfunnsmaskineri. Støv og skitt blir jevnlig rensket ut, gamle deler byttes ut med nye, og maskineriet kan dermed til enhver tid framstå som mer eller mindre skinnende blankt og velfungerende. Slik har ideen om kroppens maskinelle natur, med alle dets implikasjoner, fått dominere de siste hundreårene. Men hva med alle de andre historiene, fra de mange tusenårene før? La oss si at maskinen begynte med hjulet, noen satte det i bevegelse, og siden har det rullet raskere og raskere. Er det fortsatt mulig å bremse før vi bikker kanten? Er det mulig å frigjøre oss fra maskineriets begrensninger og tvangsmessige utvikling, ganske enkelt ved å lytte til fortellinger fra tider da kroppen enda var en del av naturen, og ikke dens herre? Er det fremdeles mulig å plukke maskineriet fra hverandre og prøve å skape noe nytt med de samme delene? Ville det kanskje gjøre oss mer ... menneskelige – eller blir det bare nok et sisyfosarbeid?
RIMI/IMIR, Stavanger
(Photographer Frenk Haak)
Produced and performed by Happy Gorilla in collaboration with Æsa Bjørk, Roar Sletteland, Thomas Bruvik, Bjørnar Nilsen and Avery Thomas Findlay. Special thanks to Iver Findlay for input and Øystein Nesheim for illustrations. Funded by FFLOB the Audio and Visual Fund, the Norwegian Arts Council and the Municipality of Bergen. Co-produced by RIMI/IMIR scenekunst (RISK) and BIT Teatergarasjen.
Skapt dels for å seire, dels for å falle,
Herre over alle ting, et bytte for alle,
Sannhetens ene dommer, feiler aldri med måte:
Verdens ære, spøk og gåte!
(Alexander Pope, Et essay om mennesket, 1734).
"Foreta en grundig kontroll av menneskets oppbygning: Hva finner du? Kjevene er bevæpnet med tenner, som ikke er annet enn tenger. Magen er ikke noe annet enn et destillasjonsapparat eller varmekammer; venene, arteriene og faktisk hele det vaskulære system er rett og slett hydrauliske rør; hjertet er en pumpe; innvollene er kun filtre og sikter; lungene er et par belger; og hva er musklene om ikke et system av kabler og tau? Og så videre" (Giorgio Baglivi, De praxi medica, 1696).
HGDC er tilbake med en nydelig installasjonsteaterforestilling om menneske, natur og teknologi. Til alle tider har de redskapene vi selv har skapt for å hanskes med naturen blitt brukt som bilder på vår egen natur. Er det mulig å pode om den grenen vi selv sitter på uten å falle ned av treet som holder oss i live?
Før Baglivi hadde filosofen Rene Descartes sammenlignet kroppen med et urverk, og etter hvert festet tanken seg om at kroppen ikke bare var mekanisk i seg selv, men også del av et større samfunnsmaskineri. Støv og skitt blir jevnlig rensket ut, gamle deler byttes ut med nye, og maskineriet kan dermed til enhver tid framstå som mer eller mindre skinnende blankt og velfungerende. Slik har ideen om kroppens maskinelle natur, med alle dets implikasjoner, fått dominere de siste hundreårene. Men hva med alle de andre historiene, fra de mange tusenårene før? La oss si at maskinen begynte med hjulet, noen satte det i bevegelse, og siden har det rullet raskere og raskere. Er det fortsatt mulig å bremse før vi bikker kanten? Er det mulig å frigjøre oss fra maskineriets begrensninger og tvangsmessige utvikling, ganske enkelt ved å lytte til fortellinger fra tider da kroppen enda var en del av naturen, og ikke dens herre? Er det fremdeles mulig å plukke maskineriet fra hverandre og prøve å skape noe nytt med de samme delene? Ville det kanskje gjøre oss mer ... menneskelige – eller blir det bare nok et sisyfosarbeid?